Jeg kjører opp bakken til gården der jeg vokste opp.
Sola skinner. Gården kommer sakte til syne foran meg. Et sted jeg kjenner så godt. Et sted som rommer minner, mennesker, dyr, arbeid, gleder og utfordringer.
Og kanskje også noen av svarene på hvorfor jeg står der jeg står i livet akkurat nå.
For hva er egentlig de største gavene mamma og pappa ga meg?
Når jeg ser tilbake, er det ikke tingene jeg husker best.
Det er nærheten til naturen. Dyrene. Respekten for livet rundt oss. Verdien av det enkle. Å vite at mat ikke bare kommer fra en butikkhylle. At ting tar tid. At dyr skal stelles. At jorda og naturen må behandles med respekt.
Jeg vokste opp på gård med hunder og katter, ender, gjess, kalkuner, høner og sauer. Det var liv rundt oss.
Det var ikke nødvendigvis det enkle livet fordi alt var enkelt. For det var det slett ikke.
Men det var et liv der mye av det grunnleggende var nært.
Gavene vi får med oss
Familien kan gi oss noen av de største gavene i livet.
Og noen av de største utfordringene.
Kanskje er det nettopp i familien vi får noen av våre sterkeste speil. Vi møter kjærlighet og tilhørighet, men også forskjeller, sårbarhet, forventninger og ting vi må finne vår egen vei gjennom.
Når jeg ser tilbake på min egen barndom, kan jeg se begge deler.
Og jeg kan velge hvilke verdier jeg ønsker å ta med meg videre.
Det får meg også til å tenke på barn.
For hva er det egentlig barna våre kommer til å huske fra oss?
Jeg tror ikke nødvendigvis det er alt vi kjøpte til dem, hvor ryddig huset var eller hvor mye vi rakk.
Kanskje husker de hvordan det føltes å være sammen med oss.
Hva vi lærte dem om seg selv. Om andre mennesker. Om dyr og natur. Om kroppen sin. Om egne grenser. Om å finne ro. Om å tørre å være den de er.
Og akkurat der finner jeg også igjen mye av grunnen til at jeg driver Nordstjerna Barneyoga.
Jeg ønsker å gi barn noen grunnleggende verdier og verktøy som de kan bære med seg videre i livet.
Ikke fordi vi kan gjøre livet problemfritt for dem.
Men fordi vi kan gi dem en grunnmur.
Og nå kjenner jeg at jeg selv søker tilbake
De siste årene har noe begynt å røre på seg i meg.
En lengsel etter å komme nærmere det grunnleggende igjen.
Nærmere naturen.
Nærmere dyrene.
Nærmere maten.
Jeg ønsker å vite mer om hva jeg spiser og hvor maten kommer fra. Jeg ønsker mindre ultraprosessert mat og færre unødvendige tilsetninger. Jeg ønsker råvarer som får være mest mulig det de faktisk er.
Og jeg merker at jeg ikke lenger bare har lyst til å irritere meg over det jeg ikke ønsker.
Jeg vil gjøre noe.
Ta mer ansvar selv.
Hvis jeg ønsker renere og mer naturlig mat, hva kan jeg da gjøre for å skape mer av det i mitt eget liv?
Og et sted der begynte en gammel del av meg å våkne.
Gårdsjenta.
Drømmen om gård har vokst fram gradvis gjennom flere år. Først kanskje som små tanker. Små frø.
Tenk om …
Tenk om jeg kunne ha dyr igjen?
Tenk om vi kunne dyrke mer av maten selv?
Tenk om vi kunne skape et liv der avstanden mellom jorda, dyret, maten og mennesket ble litt kortere?
Og etter hvert har «tenk om» begynt å forandre seg.
Til:
Hvorfor ikke?
Jeg vet ikke helt hvordan denne historien kommer til å se ut ennå.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg har lyst til å begynne å dele den nå.
Ikke når gården er ferdig. Ikke når dyrene står på tunet. Ikke når alle svarene finnes.
Men mens drømmen fortsatt holder på å finne formen sin.
For kanskje handler dette egentlig om mer enn en gård.
Kanskje handler det om å finne tilbake til noen av røttene mine.
Ta med meg gavene jeg fikk som barn, se på dem med voksne øyne og spørre:
Hva av dette ønsker jeg å bygge videre på nå?
Og kanskje er det akkurat her et nytt eventyr begynner.
På vei opp bakken til den gamle gården.Kanskje handler den egentlig om å vende tilbake til røttene, samtidig som jeg skaper noe helt nytt.
Og akkurat den reisen har jeg lyst til å ta dere med på. 🏡