Ellvedagers reise i fjellet
Vi våknet til strålende sol som fylte teltet med varme og lys. En sånn morgen gjør det lett å være til stede. Lyden av vinden i teltduken, lukten av fjellet og synet av solen som glitrer i vannet utenfor, alt minner meg om hvorfor jeg er her.
Dagens etappe var enkel og grei. Kroppen jobbet jevnt, og vi lot stien føre oss fremover. Jeg kjente på en stille takknemlighet for fjellets måte å gi energi på, det skjer nesten uten at man merker det. Pusten blir dypere, tankene roligere. Samtidig vet jeg at ting kan endre seg raskt her ute. En liten endring i vær, terreng eller energi, og kroppen og toppen spiller på helt andre strenger. Men i dag var det stort sett lett.
Mot slutten av dagen meldte slitenheten seg litt, men humøret var fortsatt på topp. Tankene begynte å vandre til morgendagen, hviledag på Pauro. Jeg kunne nesten kjenne smaken av fisken allerede, og gleden over det enkle, men store, lå som en liten gnist gjennom hele turen.
Noen ganger er det forventningen som bærer deg de siste stegene. Og denne gangen hadde jeg god grunn til å glede meg. Følg med når fisken biter i morgen!