Ellvedagers reise i fjelletl
Noen dager i fjellet rommer hele spekteret av følelser. I dag var en sånn dag.
Den startet vakkert og stille. Jeg reddet en øyenstikker i nød, en magisk liten skapning som satte seg på fingeren min og ble der, mens den tørket vingene i vinden. Vi gikk sammen i nesten to kilometer, side om side, før den lettet igjen. Det var som om naturen minnet meg på at vi alle trenger en trygg plass å lande når vi er sårbare.
Første halvdel av dagens etappe var lett. Stien bar oss frem gjennom frodig terreng, beina var lette, og vi nøt utsikten. Men i fjellet kan stemningen skifte raskt. Plutselig var vi midt i et lite mygghelvette, som det heter på godt nordnorsk.
Det ble også to strie elver som fikk i gang ting i meg. Jeg kjente frykten i kroppen. Vannet bruste, steinene var glatte, og sekken tung. I stedet for å holde igjen, lot jeg tårene og frykten slippe fri. Og midt i det kaotiske, myggen, vannet, pulsen, var det også en lettelse. For når man slipper taket, kan man også slippe gjennom.
Vi kom oss trygt over, men kreftene var brukt opp. Kvelden ble tilbrakt i Noaideloukta, sjamanbukta, der vi slo opp teltet ved vannet. Det var et sted med stillhet i lufta, som om det bar minner av gamle historier. Jeg var sliten, både i kropp og sinn, men også fylt av en stille takknemlighet for at jeg får være her, midt i alt dette uforutsigbare.
Dag 3 handlet igjen om å være i nuet, ta ting som de kommer og ikke bare gå fra A til B. Den handler om å møte seg selv, i både roen og stormen.
Følg oss videre, over nye elver, inn i nye utfordringer, og kanskje flere små mirakler.
Ønsker du å møte roen og stormen i deg, sjekk ut våre arrangerte vandringer under kursmenyen.