Håkvik og Ankenes: Nye yogaeventyr, fantastiske kulturkontakter og en pusteslange! 🧘♀️💙
Denne uka har DKS-turnéen tatt meg til Håkvik skole og to dager på Ankenes skole. Til sammen fem yogaøkter med førsteklassinger, mange fine møter og noen nye erfaringer å ta med videre.
Og ikke minst har uka bydd på en nyhet som gjør meg utrolig glad! ❤️
Men først litt om hva som har skjedd.
Håkvik skole: En stor gjeng og en helt spesiell ro 🌱
På Håkvik skole ventet den største gruppa jeg har hatt så langt på turnéen, med 15 førsteklassinger!
I tillegg var tre voksne tilknyttet klassen med, og Marie fra DKS Narvik kom for å følge undervisningen og bidra i prosjektet.
Etter besøkene på de tidligere skolene har jeg etter hvert funnet en form på yogaøktene som jeg trives veldig godt med.
Eventyrene som bygges rundt forbokstavene i barnas navn, har virkelig funnet sin plass!
Jeg opplever at denne måten å jobbe på gir meg muligheten til å se hvert enkelt barn. Alle får sin egen plass i eventyret, og alle får bidra på sin unike måte.
Og det er nettopp dette som er så viktig for meg.
Med en så stor gruppe visste jeg at eventyret kom til å ta tid. Derfor valgte jeg å kutte den vanlige navnerunden med yogabamsen.
I stedet la jeg ekstra vekt på å bruke barnas navn underveis i eventyret.
Og for en gjeng jeg møtte!
Det første som slo meg, var hvor stille de var da de kom inn.
Musestille! 😄
Barna var med på hele opplegget, men på en rolig og konsentrert måte.
Det er fascinerende hvor forskjellige barnegrupper kan være, selv om de er på samme alder og får det samme opplegget.
Vi danset, utforsket yogakortene og skapte eventyr sammen, hvor hvert barn fikk være en del av historien.
Vi avsluttet med sangmeditasjonen «Æ e glad og æ e god». 💙
Når læreren forelsker seg i meditasjonssangen ❤️
Etter yogaøkta kom læreren med en tilbakemelding som virkelig gledet meg.
Hun fortalte at dette var noe hun hadde lyst til å bruke videre i undervisningen.
Og spesielt hadde hun falt for meditasjonssangen «Æ e glad og æ e god».
Men det aller fineste kom dagen etter!
Jeg oppdaget nemlig at jeg hadde glemt å levere igjen settet med A4-kort fra Bokstavreisen, YOGA for barn, som alle skolene får i gave.
Dermed tok jeg turen innom skolen igjen.
Og hva møtte meg?
Jo, læreren satt på arbeidsrommet og jobbet med hvordan hun kunne bruke yogakortene og yoga som en del av undervisningen! 🥰
Det er akkurat slike øyeblikk som gjør dette arbeidet så meningsfullt!
For målet mitt er ikke bare å komme innom skolen og gi barna en fin yogaopplevelse.
Jeg ønsker også å inspirere lærerne til å bruke yoga videre, som en naturlig del av skolehverdagen.
Og når jeg ser at det faktisk skjer, ja, da blir jeg varm om hjertet! ❤️
En STOR nyhet fra DKS Narvik! 🎉
Etter yogaøkta i Håkvik fikk jeg en fin samtale med Marie fra DKS Narvik.
Og vi ble enige om noe som betyr utrolig mye for meg:
Vi ønsker å gjøre dette til et årlig tilbud, slik at alle nye førsteklassinger i Narvik kommune får oppleve barneyoga gjennom DKS hver høst! 🌟
Tenk så fantastisk!
For meg er dette stort.
Jeg elsker å komme inn i skolene og jobbe med barna på denne måten. Å få bruke yoga, lek, eventyr, bevegelse og kreativitet til å skape gode opplevelser sammen med dem.
Og tanken på at dette kan bli et fast prosjekt hver høst, gir både glede, inspirasjon og en trygghet i arbeidet mitt.
Det betyr også at stadig nye barn kan få møte yogaen på en leken og inkluderende måte.
Jeg gleder meg allerede! 💙
Ankenes skole: To dager, fire grupper og noen fantastiske ungdommer! 🌟
Etter Håkvik gikk turen videre til Ankenes skole.
Her hadde jeg to grupper hver dag, fordelt på to dager. Gruppene bestod av mellom åtte og ti førsteklassinger.
Men denne uka hadde jeg også fått med meg en liten utfordring på lasset.
Jeg var nemlig blitt småforkjølet, og stemmen begynte etter hvert å bli både svakere og mer ustabil.
Ikke akkurat det mest praktiske når man skal fortelle eventyr og undervise flere grupper med barn! 😅
Men energien i kroppen var heldigvis god, og jeg kjente at dette skulle gå fint.
Og det gjorde det!
Kulturkontakter som virkelig gjorde en forskjell ❤️
På Ankenes skole hadde de seks kulturkontakter fra 7. klasse, tre elever hver dag.
Og for en fantastisk gjeng!
Disse ungdommene var virkelig serviceinnstilte.
De hjalp meg med å bære og organisere utstyr, fant fram yogakort med forbokstavene til førsteklassingene og deltok også under yogaøktene.
Og ikke nok med det!
De ordnet, klargjorde og serverte meg lunsj mellom øktene! 🥰
Jeg følte meg rett og slett så godt ivaretatt.
Men det som gjorde aller størst inntrykk, var møtene med ungdommene.
For dette ble en helt annen type kontakt enn den jeg har med førsteklassingene.
Mellom øktene fikk vi tid til gode samtaler.
Vi snakket om yoga, hva de syntes om opplegget, hva de likte, og litt om livet generelt.
Flere kom også helt uoppfordret med tilbakemeldinger.
Det var så fint å kjenne på den gode kontakten som oppstod.
Og jeg satt igjen med en skikkelig god følelse etter disse møtene. ❤️
Kulturkontakter: En verdifull læringsarena
Etter disse dagene har jeg tenkt mye på hvor flott det hadde vært om alle skolene hadde kulturkontakter.
For dette handler om så mye mer enn å hjelpe en besøkende med å bære utstyr.
Ungdommene får øve på å ta ansvar, samarbeide, kommunisere, vise omsorg og ta initiativ.
De får oppleve at de er viktige bidragsytere, og at innsatsen deres betyr noe for andre.
Samtidig får vi som kommer til skolene, en helt annen opplevelse av å bli tatt imot.
Det blir et møte mellom mennesker, ikke bare et besøk hvor noen kommer for å levere et opplegg.
Og kanskje er det nettopp i disse møtene at noe av den viktigste læringen skjer?
Jeg håper virkelig flere skoler ser verdien av å gi eldre elever slike oppgaver. 💙
Fire yogaøkter og en herlig flyt 🧘♀️
Selve yogaøktene på Ankenes fulgte i hovedsak det samme opplegget som på de tidligere skolene.
- Dans og yogaøvelser til «Æ leve».
- Bokstavjakt med barnas egne forbokstaver fra Bokstavreisen.
- Felles eventyr hvor hvert barn fikk sin egen plass i historien.
- Avspenning, Koshi-klokker, spaghettitest og sangmeditasjon.
Jeg opplevde en fantastisk flyt og god kontakt med barna gjennom disse dagene.
Det er noe helt spesielt med å se hvordan eventyrene vokser fram når barna får være medskapere.
Og jeg kjenner at jeg har funnet en form på undervisningen som fungerer veldig godt.
Når et barn plutselig finner sin plass i yogasirkelen ❤️
Under en av yogaøktene på Ankenes skjedde det noe som ble en spesielt fin opplevelse for meg.
En assistent kom inn sammen med et barn som ikke hadde verbalt språk. Jeg vet ikke hvor gammelt barnet var, men det var tydelig at det ble nysgjerrig på det som foregikk i yogasirkelen.
Barnet søkte seg mot oss, og den voksne ville først ta det litt bort fra aktiviteten.
Men jeg kjente at her kunne vi bare la barnet få utforske og se hva som skjedde.
Og det gjorde vi. ❤️
Barnet vandret litt rundt, satte seg på matta innimellom og kom bort til meg mens jeg fortsatte å lede yogaøkta.
Plutselig satt det på fanget mitt!
Så oppdaget barnet de små yogakortene mine og ble nysgjerrig på dem. Jeg lot det få trekke kort ut av kortstokken, se på bildene og undersøke dem i sitt eget tempo.
Og det fine var at jeg ikke opplevde dette som noen forstyrrelse.
Jeg fortsatte å lede yogaøkta med de andre barna, samtidig som dette barnet fikk utforske og delta på sin egen måte.
Under avspenningen fikk barnet også gå rundt og spille på Koshi-klokkene.
Etter en stund kom enda et barn som heller ikke hadde verbalt språk, og satte seg på matta sammen med oss.
Og der var vi plutselig en litt større yogagruppe enn da vi startet! 🥰
Det opplevdes helt naturlig.
Noen gjorde yogaøvelsene, noen lyttet, noen undersøkte yogakort, og noen fant roen på matta.
Ingen trengte å gjøre akkurat det samme for å høre til.
Må alle gjøre det samme for å være med?
Denne opplevelsen fikk meg til å kjenne ekstra sterkt på noe som er helt grunnleggende i min måte å undervise barneyoga på.
Alle barn trenger ikke gjøre det samme for å være en del av fellesskapet.
Noen gjør yogaøvelsene.
Noen sitter og observerer.
Noen lytter.
Noen trenger å bevege seg litt rundt.
Og noen ønsker kanskje bare å sitte på fanget en stund.
Det betyr ikke at de ikke deltar.
Det betyr at de deltar på sin egen måte.
Jeg opplevde ikke at de to barna forstyrret yogaøkta. De ble rett og slett en naturlig del av gruppa.
Og de andre barna fortsatte med sitt.
Det var plass til alle. 💙
For meg handler inkludering nettopp om dette.
Ikke at alle skal tilpasse seg én bestemt måte å delta på, men at vi skaper rom for forskjellige måter å være til stede på.
Vi skal ikke tilpasse barna til yogaen. Vi skal tilpasse yogaen til barna.
Og hva lærte jeg selv?
Jeg kjente også på en fin erfaring i meg selv.
Tidligere kunne jeg kanskje vært mer opptatt av å holde fast ved planen, ha oversikt over alle og sørge for at opplegget gikk akkurat slik jeg hadde tenkt.
Men her satt jeg plutselig med et barn på fanget, et annet barn på matta og en hel gruppe førsteklassinger som var midt i et yogaeventyr.
Og vet du hva?
Det gikk helt fint! 🥰
Jeg kunne fortsette å lede yogaøkta, samtidig som det foregikk litt forskjellige ting rundt meg. Det fine var at jeg opplevde at verken jeg eller førsteklassingene ble forstyrret av det som skjedde.
Barna fortsatte å være engasjerte i yogaøkta, samtidig som det var rom for at de to andre barna kunne delta på sin egen måte.
Alt fikk flyte naturlig, og alle hadde sin plass i fellesskapet.
Jeg opplevde en ro i meg selv og en tillit til at dette kunne få være akkurat slik det var.
Det er kanskje noe av det fineste med å jobbe med barn. Vi lærer hele tiden, også om oss selv.
Og denne gangen ble det en påminnelse om at når vi slipper litt på kontrollen, kan vi åpne for opplevelser vi aldri kunne ha planlagt.
Den siste gruppa og en stemme som ønsket helg! 😄
Så kom vi til den aller siste gruppa på fredag.
Etter en lang skoleuke kjente jeg at barna begynte å nå et metningspunkt.
Og stemmen min?
Vel, den hadde også begynt å mene at det snart var helg! 😅
Jeg kjente at det var riktig å avslutte litt tidligere enn planlagt.
Vi ble enige om at den voksne som fulgte gruppa, skulle lære barna sangmeditasjonen «Æ e glad og æ e god» senere. Hun hadde allerede vært med på en tidligere økt og kjente sangen.
Men jeg hadde lyst til å gi denne gruppa noe helt eget.
Noe de kunne lære videre til de andre førsteklassingene!
Og dermed ble det … PUSTESLANGE! 🐍🎈
En pusteslange med ballongmager og latter!
Vi la oss ned på gulvet.
Først la ett barn seg på ryggen.
Så la neste barn seg med hodet på magen til det første barnet.
Deretter kom neste barn, med hodet på magen til barnet foran.
Og slik fortsatte vi til vi hadde laget en lang pusteslange!
Så begynte vi å utforske pusten.
Vi forestilte oss at magen var en ballong som kunne blåses opp og tømmes for luft.
Når barna pustet inn, hevet magen seg.
Når de pustet ut, sank den igjen.
Og når hodet hviler på magen til en annen, kan man kjenne hvordan pusten skaper bevegelse.
Men så kom neste utfordring!
Nå skulle vi LE! 😂
For hva skjer egentlig med magen når vi ler?
Jo, den begynner å riste!
Og når vi ligger med hodet på magen til hverandre, kan vi kjenne hvordan latteren setter hele pusteslangen i bevegelse.
Fra rolige ballongmager til ristende lattermager!
En morsom og sanselig måte å utforske både pust, bevegelse og kroppslig kontakt på.
Og kanskje fikk vi samtidig erfare at yoga ikke alltid trenger å være så alvorlig. Noen ganger kan vi rett og slett le oss gjennom øvelsene! 😄
Vi avsluttet med å skape en skog sammen 🌳
Etter pusteslangen tok vi noen samarbeidsøvelser.
Og helt til slutt samlet vi oss i en stor sirkel.
Vi holdt hverandre i hendene og gikk inn i treøvelsen.
Hvert barn var sitt eget tre, men sammen skapte vi en hel skog! 🌳🌲🌳
Jeg synes det ble en så fin avslutning.
Hvert tre står på sin egen måte. Noen står stødig, andre svaier litt. Noen trenger ekstra støtte.
Men når vi holder sammen, blir vi en skog.
Og som alltid avsluttet jeg med å fortelle barna hvor fint det hadde vært å være sammen med dem.
For meg er det viktig at barna får høre nettopp det. At jeg har satt pris på møtet med dem, og at hver og en har vært med på å skape opplevelsen vi har delt.
En fin avslutning på to innholdsrike dager på Ankenes skole. ❤️
Det er barna som viser vei ❤️
Når jeg ser tilbake på denne uka, sitter jeg igjen med så mange gode opplevelser.
En stor og rolig førsteklasse i Håkvik.
En lærer som allerede er i gang med å planlegge yoga i undervisningen.
En fantastisk nyhet om videre samarbeid med DKS Narvik.
Fire fine grupper på Ankenes.
Ungdommer som virkelig viste hva det betyr å ta ansvar og bidra til fellesskapet.
To barn som spontant fant sin egen plass i yogasirkelen.
Og en pusteslange som endte i en hel skog av samarbeidende små yogier. 🌳🥰
Og nok en gang fikk jeg bekreftet noe jeg alltid har hatt med meg i arbeidet med barn: Det beste er å stole på magefølelsen, være til stede i øyeblikket og la barnas behov vise veien.
For når vi tør å være fleksible og følge det som skjer her og nå, åpner det seg ofte muligheter vi aldri kunne ha planlagt.
For meg handler barneyoga om å møte barna med åpenhet, nysgjerrighet og respekt for hvem de er.
Å gi rom for både bevegelse og stillhet.
For latter og alvor.
For den som vil være midtpunkt, og den som helst vil observere.
Og for den som plutselig dukker opp og bare ønsker å være en del av fellesskapet.
Tusen takk til alle førsteklassingene, lærerne, assistentene, kulturkontaktene og Marie fra DKS Narvik for ei fantastisk uke! 💙
Og en ekstra stor takk til ungdommene på Ankenes som fikk meg til å føle meg så godt ivaretatt.
DKS-turnéen fortsetter, og jeg gleder meg til nye møter, nye eventyr og flere små yogier! 🌟