Våkner opp på Pauro til dag 5. Sjekke telefonrefleksen er borte for flere dager siden, og jeg kan benytte morgenstunden til å kjenne etter hva som rører seg på innsiden. I dag kjenner jeg på en liten uro. Uroen kommer av at det er meldt dårlig vær de to kommende dagene, vi skal overnatte i telt og jeg vet det også er vading av elver på turen. Tankene surrer: Er elvene store og strie? Hvor dårlig blir været? Blir det tåke? Finner vi veien?
Jeg vet det er egoet som sende ut frykttanker og jeg setter fokus på mitt aller beste verktøy, pusten min. Lar lange, dype åndedrag ta over, denne rolige pusten som setter i gang det parasympatiske nervesystemet, som roer ned både kropp og tanker. Jeg stiller meg inn på nuet og gleden av å være på tur med jentene mine. Nå er det tid for å stå opp, spise frokost, rydde og pakke. Jeg er klar for å gå inn i dagens tureventyr.
Bli med oss inn i 4.etappe på dag 5:
For en dag det ble! Den dårlige værmeldingen slo ikke helt til og vi fikk tilbakelagt 16,5 km. Ikke verst for ei mamma som i flere år var fysisk nede med Bekhtrev, og ei datter med 2 hjerteoperasjoner og 4 kneoperasjoner. For ikke å snakke om lille Bella, den lille muskuløse kroppen, som følger oss hvor det måtte være. Ja, vi er et godt team vi jentene. Vi går utenfor komfortsonen og støtter hverandre, som gode team skal gjøre. Vi bygger hverandre gode.
Martine har mange ganger sagt til meg: “Mamma, du er mitt største forbilde. Du går dine egne veier og det viser meg at jeg kan gå min”. Disse ordene har gitt meg stor støtte i livet. Denne fjellturen er en av de veiene jeg har valgt sammen med Martine og Bella. En fjelltur for å kjenne på den feminine kraften i naturen selv. Borte fra en maskulin dominert verden i kaos, kan jeg i fjellet lettere finne tilbake til kvinnekraften i meg. En kraft som jeg ønsker velkommen, i meg og i hele verden.
I teltet denne kvelden, når praten har stilnet. Når jeg lukker øynene og går inn i mitt stille rom, da kommer de. De som jeg har kjent hele dagen. De som er en del av verden etter livet. De som har tråkket i fjellene før meg. De, mine forfedre og samiske røtter. Jeg ønsker dem velkommen.
Jeg merket allerede tidlig på dagen at pappa kom opp ved min side og gikk sammen med meg. Pappa har vandret videre fra dette livet, men energien hans er ofte med meg på mine fjellvandringer. Jeg kjenner ham som en tanke: “stolt av dåkker, jentn mine” og som en følelse av at han går ved min høyre side. Følelsen er så sterk at tårene renner over av kjærlighet.
Denne kvelden inne i teltet, er det ikke pappa som fremhever seg, men en gammel, samisk kvinne. Med henne følger en trygghet og jeg kjenner av vi har en “jobb” å gjøre. Jeg spør henne i tankene hvordan jeg kan hjelpe og svaret kommer: “I min jordiske levetid var jeg noaide (samisk sjaman). Vi levde i pakt med jorda og fulgte årstidene og reinflokken. Jeg var en sterk kvinne og hjalp mine stammefrender gjennom healing og sjelereiser. Jeg er et symbol på den gamle feminine urkraften og du Tove-Iren Kvanmo, er her et symbol på den nye. Vår oppgave er å føre disse to skaperkreftene sammen.” Jeg kjenner kraften komme, legger hendene på hjertet og lar den fylle hele meg. Den healende feminine kraften.
Kanskje du som leser kjenner deg igjen i mine indre reiser. Kanskje du som leser aldri har opplevd slikt selv. Min livsreise har dreid seg mye om å dele. Slik som her gjennom storytelling, men aller mest gjennom å dele jordnære verktøy. Gjennom barneyogaen deler jeg verktøy som er innenfor de rammene som ikke ekskluderer. Det vil si rammer som er tilpasset samfunnets systemer i barnehage og skole. Verktøy som er livssynsnøytrale. Det viktigste verktøyet jeg deler er bevissthet om pust.
Her kommer en liten barneyogapustegave fra meg til deg.
Pusten er en av nøklene til intuisjonen din. I lærlingeprogrammet til Nordstjerna er hovedmålet å bygge og styrke deltakernes intuisjon. Solfrid er en av de som er med i programmet og her deler hun hva reisen hittil har gitt henne.
Er du nyskjerrig på lærlingeutdanningen? Ikke nøl med å ta kontakt: t-kvanmo@online.no.