Våkner opp og strekker meg i hyttesenga. Kjenner spenning og forventning i magen. Eventyret har så vidt begynt. Eventyret jeg har tenkt på og gledet meg til hele vinteren.
Kjenner at egoet går i gang med frykttanker. Enn hvis dere ikke finner veien? Enn hvis noen skader seg på turen? Du vet dere er helt alene og ikke kan nå noen via telefon? Jeg kjenner på tankene, men lar dem vandre videre. Bestemmer meg for å være i nuet og bare nyte tiden med Martine og Bella.
Været er ikke supert, litt regn og tåke opp i høyden dit vi skal, men hva gjør vel det? Vi er med godt mot der vi koser oss med egg og bacon til frokost. Så deilig å sitte slik sammen med Martine og føle på at vi har all verdens med tid foran oss. I dagens samfunn er det jo nettopp mangelen på tid som er en av de store stressfaktorene, men det har jeg lagt til side nå. Nå bare er jeg.
Etter frokost går vi inn i dagens gjøremål. Vasker opp og klargjør hytta til nye fjellvandrere, mens sekker blir pakket fornuftig til dagens etappe. Jeg er gira på å komme meg av gårde. Gira på å se hva vandringen har å by på i dag. Gira på fjellivet.
Veien frem til Baugebu har vært god, uten andre utfordringer enn at det var kaldt over passet. Vi er fornøyde med kropper som fungerer, fin natur rundt oss og at vi har nådd dagens mål. I den varme hytta er det rom for kos, kortspill og gode samtaler. Etter en tur på utedo kommer Martine inn og sier: mamma, har du sett den døra som er oppe i fjellet bak utedoen. Det har jeg ikke, men jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig, så på neste dobesøk kikker jeg opp i fjellet og ser døra. Et mørkere område i fjellet. Avrundet oppe og kantet nede. Minner meg om en hobbitdør. Den delen i meg som skriver eventyr våkner til liv og jeg kjenner at denne døra er viktig.
Ettermiddagen og kvelden går, døra er glemt og vi legger oss for kvelden. Praten stilner, jeg lukker øynene og går inn i meg selv. Da dukker døra opp i mitt indre bilde og jeg kjenner energier av vesener jeg aldri har vært borti før. Det føles som urgamle energier, fra en svunnen tid. Jeg tar kontakt med skapningene gjennom mitt indre rom og møtes med forventning og håp. De er overrasket over at jeg kan «se» dem og forteller at de har vært glemt i årtusener. Det har gjort at de har glemt hvordan det er å drømme og skape liv. Jeg kjenner intuitivt at det kan jeg hjelpe dem med. Jeg åpner opp mitt 2.chakra og deler den feminine skaperkraften, vannets kraft. Finner støtte i den store elva som suser forbi utenfor hytta. Setter en intensjon om å gi disse diffuse vesenene livskraften, håpet og drømmene tilbake. Jeg lar energiene strømme fra fjellene, fra kroppen min og fra universet selv. Vet ikke hvor lenge jeg ligger slik før jeg kjenner en strøm av takknemlighet, og en indre viten om at «jobben» er gjort. Naturvesenene trer tydeligere frem og de har tatt livskraften tilbake.
Under slike «spirituelle» opplevelser, kjenner jeg ofte egoet kommer inn og vil forkludre gjennom destruktive tanker. Alt fra: «du er gal, som tror at dette er ekte?», til: «hvem tror du at du er?». Etter utallige uforklarlige opplevelser har jeg lært meg til å ignorere egoet og gi meg hen til det som kommer, med viten om at de er en del av min livsreise, og en del av min sannhet.
Det finnes like mange sannheter i verden som det finnes mennesker. For min del kjenner jeg mye på at samfunnet i dag, med fokus på penger, prestasjon og makt, er kommet langt unna vår sanne natur. Jeg velger selv nær tilknytning til naturen og er åpen for budskap fra naturvesener, dyr, elementene og naturen selv. Jeg er lei av janteloven og har bestemt meg på alle plan for at jeg er noe, og at jeg vil dele alle sider av meg ut fra hjerte. Med en respekt for alle som opplever verden annerledes og respekt for mine egne opplevelser av verden.
Erfaringene viser meg at mange mennesker trenger mine delinger. De kjenner seg igjen, eller kjenner en dragning på grunn av opplevelser de selv har hatt, ofte fra barndommen, men også senere i livet. Ting som har blitt lagt lokk på og ikke blitt snakket om på grunn av at samfunnet har et helt annet fokus.
Noen av disse menneskene er i dag mine lærlinger. Under et år får de på ene siden lære en barneyoga som er tilpasset barnehagens og skolens systemer. Tilpasset det samfunnet vi lever i, men med fokus på null konkurranse og ingen prestasjon. På den andre siden får de lære voksenyogafilosofi, dykke inn i naturen ut fra barnesinnet, leke seg med healing og energier, og ta til seg kunnskap som passer til deres sannhet. De får bygge trygghet rundt egen intuisjon, slik at de kan stå stødig i alle livets utfordringer.
I februar åpner jeg opp for 11 nye lærlinger og om du kjenner at jeg har vekket en nysgjerrighet i hjertet ditt, ikke nøl med å ta kontakt for en uforpliktende prat.
Her er hva lærling Mikis sier om lærlingeutdanningen.