Vi møtte mygga, gikk oss vill, fant veien i tåka, fant glede og samhold, og hadde storslagent møte med jerven. 6 dypt etterlengtede dager, etter mange års lengsel, ble drømmen til virkelighet.
Drømmen om fjellvandring. Bære det jeg trenger på ryggen. Bruke kroppen, bli skikkelig sliten og kjenne hvordan musklene styrkes. Tilstedeværelse i naturen, med elementene. Alle årene uten å klare. Nå endelig i sommer fikk jeg vandre igjen. Bare jeg, Martine og Bella. Jeg og Nordstjerna er på tur mot nye høyder.
Før jeg lenger ned på siden gir deg videoene fra en fjelltur med både dramatikk og fullstendig lykkerus, ønsker jeg å gi deg et lite innblikk i forhistorien, samt min og Nordstjernas vei sammen.
Ventetiden har vært lang. Bare 3 uker før turstart er ikke ryggen på plass. Magefølelsen sier det blir tur, men betennelsene skaper frykt. Jeg snakker med Martine og sier jeg er usikker på om jeg kommer til å klare å gjennomføre fjellvandringen. Svaret hennes er: mamma, har du virkelig prøvd alt for å bli bedre. Hun treffer et ømt punkt som også får besluttsomheten til å våkne i meg. Nei, jeg har ikke prøvd alt. Jeg drikker for mye pepsi max og spiser sukker, noe som er mat for betennelsene i ryggen.
Bestemmelsesmuskelen blir tatt i bruk, jeg slutter på dagen og sender min kloke datter en stor takk. Dagene går, jeg spiser sunt og lett, gjør min daglige yoga og kjenner at kroppen blir bedre og bedre. Dette går veien: fjellveien. Jeg ønsker deg velkommen til å bli med oss inn i fjellrikets verden.
Hva er egentlig rett og feil i livet? Finnes det noe som heter feil vei?
Jeg er i ettertid sjeleglad for at turen ble slik den ble. Jeg fikk mulighet til å se på meg selv i en høyst prekær situasjon, hvor hele følelsesregisteret vellet opp og jeg måtte hente frem erfaring og livsverktøy, for å kunne komme frem til tryggheten i hytta. Da vi sto innerst i den “feile” dalen og angsten traff meg, var det Martine som minnet meg på mitt beste og mest kraftfulle verktøy! Hun sa: “mamma, hva er det du bruker å si? Pust, bare pust”. Martines ord hentet meg tilbake til dyp pust, som hjalp meg til å ikke la angsten få styre, men slippe til den stemmen som viste meg neste rette steget. I tillegg hørte jeg min pappas stemme og kunne føle hans nærhet fra andre siden: “ikke tenk Tove, bare gå”.
Vi hentet frem uante krefter både jeg, Martine og Bella. Vi dro lasset sammen, et steg av gangen og kom trygt frem, med for meg et helt nytt perspektiv på livet.
Dagen derpå, oppe i det lille, koselige gammelanekset på Caihnavagge, ble alle positive følelser 100 ganger forsterket. Gleden av å være i trygghet og vite at vi hadde en HEL dag å hvile på. Vissheten om at vi ikke trengte å gå lenger enn 50 meter til og fra utedoen. Gleden av å være sammen. Lykken av å ha god mat og litt snop med i sekken. Gleden av å se jentene mine og høre pusten deres. Gleden av livet.
Her får du fortsettelsen hvor vi deler den himmelske hviledagen og turen videre mot Gautelis og 8 familiemedlemmer, samt siste etappen med uforglemmelig jervemøte.
Juhuu, vi fant veien og kom i mål med fjellturekspedisjonen 2021. Vi er mange opplevelser og erfaringer rikere og legger allerede planer om neste års ekspedisjon. Turen gav mersmak og jeg håper den har gitt deg motivasjon til å følge egne drømmer.
Ønsker du å lære deg verktøy for livet, som du kan videreformidle til barn? Da kan dette kurset være noe for deg. Trykk deg inn via knappen: