Tora og regnbuereisen.

2020, mitt regnbueår er gått og et nytt år står for døren og jeg er klar for å dele regnbuereisen med dere. For mens mange ser tilbake på 2020 som et skrekkens år, ser jeg på det som et år hvor nye muligheter åpnet seg. Ut av en hver krise ligger det også store gaver. En av disse gavene var for meg eventyret Regnbuereisen, et eventyr som begynte å ta sin fysiske form på papiret i januar i fjor.

Regnbuereisen gjorde allerede sin spede start i energiform, den 28.03.2018. Den dagen ble Tora født, min guddatter, inspirasjon og hjertevenn. Ikke nok med at jeg var så heldig å få være gudmor til den lille sjelevennen, jeg fikk også være med når hun ble født, en hjerteåpnende opplevelse som jeg gjerne vil dele med dere.

Påskeferie 2018, hytta på Håfjellet og telefonen ringer grytidlig onsdags morgen. Nå er vannet gått var beskjeden, da jeg med søvndrukken stemme kremtet frem et hallo. Delvis i ørska var det bare å komme seg opp, få på seg klærne, hive i seg litt mat og varsle hyttefølget at fødselen var i gang. Nervene, spenningen og forventningene skulle gjøre ture til sykehuset lang. Første etappe ned fra fjellet tok meg 15 minutter på skuter. Andre etappe med bil 20 minutter. Tredje etappe i dusjen hjemme, 10 minutter, før siste etappe på 45 minutter ble fullført i bil. Trenger jeg å fortelle at det var laaaaange minutter.

Vel inne på miljørommet på fødeavdelingen er min gode venninne Hilde i gang med jevnlige rier, da jeg ankommer. Pappa John er også med. Vi bytter på å bistå med massasje og oppmuntrende ord, mens Hilde må gjøre den virkelige jobben. Hun jobber seg fint i gjennom riene, bruker badekar når det røyner på og avslutter fødselen i senga. Tora lar litt vente på seg i siste fase, men når hun først kommer, kommer hun som et skudd. Etter noen nervepirrende sekunder ute i dagens lys gir hun lyd fra seg og vi puster lettet ut. Jeg kjenner på en ubeskrivelig glede over å få se denne fantastiske sjelen komme til verden, helt ny og helt perfekt. Hjertet svulmer over i takknemlighet over livets under og det blir noen fantastiske timer i denne lykkeboblen på føderommet.

Tilbake på fjellet igjen føler jeg meg helt euforisk og tar med meg hunden Bella på en lang skitur. Jeg må bare ut i fjellheimen, virkelig kjenne moder jord under føttene og fylle på med fjellenergi. På skituren begynner en joik å tre frem inni meg og jeg får beskjed om at det er Toras joik. Tidligere har jeg fått levert min egen joik i en drøm, men har ellers ingen erfaring med denne ursangen. Det spiller ingen rolle, jeg har ingen sjans til å holde igjen. Tonene vil frem, på tross av at min indre kritiker forteller meg at jeg kan ikke ta i mot en joik. Han maner på om at jeg har aldri lært å joike, hva tror jeg at jeg er og en hel rekke av andre varianter innenfor janteloven. Jeg er skamfull og flau, men bestemmer meg for å drite i kritikeren og joiker strofene om igjen og om igjen. Joiken vil frem til Tora så jeg spiller den inn og sender den til Hilde.

En gammel visdom dukker opp i erindringen. En visdom om at før fornorskningen ble alle samiske barn møtt med sin sjels joik når de kom til verden. En person sto klar og plukket opp tonene og joiket barnet. For en fantastisk måte å møte verden på, tenker jeg.

Toras joik kom og jeg har bearbeidet mange egne følelser gjennom den. Lag på lag med skam, flauhet og jantelov har fått slippe taket gjennom å joike den i Toras barndåp, på sinnsrogudstjeneste i kirka, på kurs og andre plasser den har ville tatt sin plass. Nå vil den ut og frem igjen, denne gangen til deg som har valgt å lese dette innlegget. Takk for at du lytter, Tora og Toras joik er her.

Slik startet min reise med Tora og med seg brakte hun eventyret regnbuereisen. Hvordan den prosessen utfoldet seg, vil jeg dele med deg i mitt neste blogginnlegg 😉 Stay tuned.