Vi er inne i en tid hvor jeg er veldig takknemlig for at jeg har yogaverktøyene mine. Med en verden i kaos og et land i full dugnad, skapes det også rom for at gamle sår og frykter kommer til overflaten i meg selv. De siste dagene har jeg kjent mer og mer på frykten for at min datter, som er i risikogruppen, skal bli smittet av koronavirus. Jeg har kjent at frykten stammer fra et sår i fra tidligere i livet, da Martine gikk gjennom sin første hjerteoperasjon.
For meg er det viktig å tillate meg selv å kjenne på frykt og følelser, men bruke verktøy som kan hjelpe meg å la sårene få leges. Jeg ønsker å tillate prosessene som skjer uten å gå inn å dyrke dramaet som foregår på innsiden. Et av verktøyene som faller meg naturlig i tillegg til pust, meditasjon og yoga, er å skrive sårene ut av kroppen.
I går kjente jeg at noe ekstra var på gang. Jeg kjente gråten trykke seg til overflaten og ord som ville ut og frem. Jeg satte meg ned, pustet dypt og lot ordene komme:
Karantene før og nå!
På et rom, på intensiven, innenfor rikshospitalets murer, ligger ettåringen
Hvor mamma er, er helt uforståelig
På et rom, på et hospits, utenfor Rikshospitalets murer
ligger den unge jeg, lungesyk og dårlig
Jeg hoster, jeg fryser, jeg rives i biter
Jeg gråter, jeg frykter, med tankene sliter
Jeg er ei der, en mamma skal være
Min hjelpesløshet, mer enn jeg kan bære
Jeg lengter så fælt, mammahjerte vil briste
Jeg frykter så fælt, jeg henne vil miste
Jeg kjemper, jeg strever, en uutholdelig smerte
Jeg vil være hos henne, jeg vil hele et hjerte
Hva må hun vel føle, min datter der inne
som kjemper en kamp, som er hard å vinne
Overlatt med hjerte som brast
Overlatt i hui og i hast
Overlatt i fremmedes hender
Overlatt til uvante stemmer
Overlatt til maskiner som piper
Overlatt til barna som skriker
Mamma er borte, men PAPPA er der
med armer som holder, med fang som er nær
med trøstende stemme, med løftende ord
med trygghet og varme, med ord i fra nord
I stua, i mitt hus, innenfor egne murer
sitter jeg, Tove, litt snørrete i dag
I stua, hos sin far, innenfor deres murer
sitter Martine og pappaen i lag
Det gikk bra den gangen, med datter og mor
Martine har vokst opp, i Oslo hun bor
Et hjerte ble fikset, det er hennes styrke
Musikken er med, det blir hennes yrke
Dagens status, et virus tar av
Dagens status, nå stilles det krav
Dagens status, vi spiller på lag
Dagens status, det går over en dag
Dagens status, gammel frykt kommer frem
Dagens status, jeg vil ha henne hjem
Jeg vil stryke og holde, jeg vil trøste og klemme
Jeg vil trygge og kose, jeg vil ha henne hjemme
Jeg vil være den mamman, jeg ikke fikk være
Den gangen da det virkelig var fare på ferde
Jeg vet hun er trygg, bare mine demoner
som skriker og brøler i grusomme toner
Jeg lar dem få komme, men også forsvinne
Jeg puster meg gjennom, jeg lar dem ei vinne
Jeg løfter meg selv med toner og sang
Jeg løfter meg selv med trøst fra den gang
Mamma er borte, men PAPPA er der
med armer som holder, med fang som er nær
med trøstende stemme, med løftende ord
med trygghet og varme, med ord i fra nord
I dag føler jeg meg mye lettere. Ordene, følelsene og frykten har fått sluppet fri. Det er nettopp med bakgrunn i slike egenerfaringer at gløden til å dele barneyoga har sitt utspring. Jeg har fått kjenne så mange ganger hvordan pusten har hjulpet meg i gjennom tøffe utfordringer og hvordan daglige yogaøkter gjør verden lettere å handtere.
I dag går tankene mine til alle barn med spesielle utfordringer, til mammaer og pappaer med bekymringer for sine og til et land som løfter i lag. Måtte vi komme klokere, lettere og friske ut av denne krisen.
Varm mammaklem fra Tove