Mammahjerte

Vi er inne i en tid hvor jeg er veldig takknemlig for at jeg har yogaverktøyene mine. Med en verden i kaos og et land i full dugnad, skapes det også rom for at gamle sår og frykter kommer til overflaten i meg selv. De siste dagene har jeg kjent mer og mer på frykten for at min datter, som er i risikogruppen, skal bli smittet av koronavirus. Jeg har kjent at frykten stammer fra et sår i fra tidligere i livet, da Martine gikk gjennom sin første hjerteoperasjon.

For meg er det viktig å tillate meg selv å kjenne på frykt og følelser, men bruke verktøy som kan hjelpe meg å la sårene få leges. Jeg ønsker å tillate prosessene som skjer uten å gå inn å dyrke dramaet som foregår på innsiden. Et av verktøyene som faller meg naturlig i tillegg til pust, meditasjon og yoga, er å skrive sårene ut av kroppen.

I går kjente jeg at noe ekstra var på gang. Jeg kjente gråten trykke seg til overflaten og ord som ville ut og frem. Jeg satte meg ned, pustet dypt og lot ordene komme:

Karantene før og nå!

På et rom, på intensiven, innenfor rikshospitalets murer, ligger ettåringen

Hvor mamma er, er helt uforståelig

På et rom, på et hospits, utenfor Rikshospitalets murer

ligger den unge jeg, lungesyk og dårlig

Jeg hoster, jeg fryser, jeg rives i biter

Jeg gråter, jeg frykter, med tankene sliter

Jeg er ei der, en mamma skal være

Min hjelpesløshet, mer enn jeg kan bære

Jeg lengter så fælt, mammahjerte vil briste

Jeg frykter så fælt, jeg henne vil miste

Jeg kjemper, jeg strever, en uutholdelig smerte

Jeg vil være hos henne, jeg vil hele et hjerte

Hva må hun vel føle, min datter der inne

som kjemper en kamp, som er hard å vinne

Overlatt med hjerte som brast

Overlatt i hui og i hast

Overlatt i fremmedes hender

Overlatt til uvante stemmer

Overlatt til maskiner som piper

Overlatt til barna som skriker

Mamma er borte, men PAPPA er der

med armer som holder, med fang som er nær

med trøstende stemme, med løftende ord

med trygghet og varme, med ord i fra nord

I stua, i mitt hus, innenfor egne murer

sitter jeg, Tove, litt snørrete i dag

I stua, hos sin far, innenfor deres murer

sitter Martine og pappaen i lag

Det gikk bra den gangen, med datter og mor

Martine har vokst opp, i Oslo hun bor

Et hjerte ble fikset, det er hennes styrke

Musikken er med, det blir hennes yrke

Dagens status, et virus tar av

Dagens status, nå stilles det krav

Dagens status, vi spiller på lag

Dagens status, det går over en dag

Dagens status, gammel frykt kommer frem

Dagens status, jeg vil ha henne hjem

Jeg vil stryke og holde, jeg vil trøste og klemme

Jeg vil trygge og kose, jeg vil ha henne hjemme

Jeg vil være den mamman, jeg ikke fikk være

Den gangen da det virkelig var fare på ferde

Jeg vet hun er trygg, bare mine demoner

som skriker og brøler i grusomme toner

Jeg lar dem få komme, men også forsvinne

Jeg puster meg gjennom, jeg lar dem ei vinne

Jeg løfter meg selv med toner og sang

Jeg løfter meg selv med trøst fra den gang

Mamma er borte, men PAPPA er der

med armer som holder, med fang som er nær

med trøstende stemme, med løftende ord

med trygghet og varme, med ord i fra nord

I dag føler jeg meg mye lettere. Ordene, følelsene og frykten har fått sluppet fri. Det er nettopp med bakgrunn i slike egenerfaringer at gløden til å dele barneyoga har sitt utspring. Jeg har fått kjenne så mange ganger hvordan pusten har hjulpet meg i gjennom tøffe utfordringer og hvordan daglige yogaøkter gjør verden lettere å handtere.

I dag går tankene mine til alle barn med spesielle utfordringer, til mammaer og pappaer med bekymringer for sine og til et land som løfter i lag. Måtte vi komme klokere, lettere og friske ut av denne krisen.

Varm mammaklem fra Tove

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close