Ingen profet i egen bygd.

Er det egentlig noe som heter negative og positive opplevelser? Eller er det bare etiketter vi mennesker har laget? Er det ikke ofte slik at i de tøffeste opplevelsene ligger de største gavene? Er det noe yogaen har lært meg, så er det å lettere observere hva som skjer i livet mitt og gå mer bort fra disse negative og positive etikettene.

Denne høsten har jeg gjort en stor endring i jobben min som yogalærer, ved å gå bort fra å holde kundaliniyogaklasser, for bare å ha fokus på barneyoga. Jeg har laget et introduksjonskurs med, Eventyrreisen, YOGA for barn, som jeg reiser rundt med i hele Norges land. Jeg får dele det som jeg brenner mest for i verden og samtidig møte mange flotte mennesker, med samme intensjoner som jeg, nemlig å gi barna verktøy for å handtere livets opp og nedturer.

På kursene er det barnehageansatte, barnevernspedagoger, lærere, yogalærere, foreldre og andre som jobber med eller har barn i sin hverdag. Kursene går så det suser og jeg kan med glede se og høre at barneyogaen tas i bruk, i barnehager og skoler over hele Norges land.

Mens menneskene jeg møter rundt om i Norge, tar i mot meg og min kunnskap med åpne armer, er det helt annerledes i egen bygd. Det er et ordtak som sier at det ikke er enkelt å bli profet i egen bygd, noe jeg har kjent mye på som yogalærer, også denne høsten. I forbindelse med skriving av Yoga i skolen, min neste bok, ønsket jeg å kjøre et skoleprosjekt, for å kvalitetssikre og teste ut det jeg skriver. I vår tok jeg kontakt med rektor ved Ballangen skole, som stilte seg svært positiv til prosjektet. Jeg har selv jobbet i mange år ved skolen, men sa opp for 3,5 år siden for å gå nye veier med barneyoga. Det føltes ekstra godt å skulle få dele barneyogakunnskapen på min tidligere arbeidsplass. Det skulle vise seg å ikke bli så enkelt.

Høsten kom og det ble satt opp informasjonsmøte for lærerne ved 1.-4.klasse. En av lærerne takket pent nei til å delta, med gode grunner, og ønsket meg lykke til. 4 lærere takket ja, to av mine tidligere kollegaer, samt to relativt nyansatte. Da møtedagen kom var det bare de to nyansatte som dukket opp, men de var til gjengjeld superpositive etter presentasjonen. Da det hadde gått et par dager trakk den ene seg og jeg sto igjen med en lærer. Hun ønsket at jeg skulle holde et kort fremlegg på et foreldremøte, noe jeg også gjorde.

På møtet var det to foreldre som hadde motforestillinger, den ene på grunn av religion, noe som var forventet etter som jeg har møtt på denne utfordringen også tidligere. Den andre forelderen er en av mine tidligere kollegaer fra skolen og hun var bare ufin og ikke minst uprofesjonell. Her sto janteloven i fokus og det var tydelig at hun ikke ønsket at jeg skulle bringe inn nye tanker og ideer. Dagen etter gikk hun til rektor og sørget for at prosjektet ble avsluttet før det i det hele tatt kom i gang. Protester fra foreldre, som ønsket yoga for sine barn, hjalp ikke. Rektor var ikke sterk nok til å stå i mot og trakk seg ut på en lite veloverveid måte.

For meg er den største formen for yoga relasjoner. De største utfordringene i livet er ikke fra ukjente, men fra familie og folk i nærmiljøet. Det er gjennom dem jeg får speilet mine største emosjonelle sår og dermed også gjennom handlinger fra dem, jeg får muligheten til å lege disse sårene. Når sårene leges vokser de utroligste gaver frem.

I utfordringene rundt skoleyogaprosjektet var det godt å kjenne at jeg kunne stå i det og bare observere. Jeg tok ikke motstanden og kritikken personlig, men kjente heller på hvordan jeg kunne bruke den til å løfte barneyogaen videre.

Motstanden i egen bygd har blant annet gitt meg fokus. Et fokus jeg bruker i bokskrivingen, hvor jeg knytter alle yogateknikkene til kunnskapsmålene. På denne måten blir det ingen grunn for fritak og øvelsene blir ”legale” for alle barn i skolen. Boka belyser også hvordan pust, meditasjon og yogaøvelser er livsmestringsverktøy, som barna (og lærerne) kan ta med seg livet i gjennom.

På nyåret tar jeg prosjektet ut av egen bygd og inn på Narvik Montessoriskole. Dette er en skole hvor jeg kan gjøre en jobb uten å stå i ”kamp”. Rektor går selv i bresjen for å løfte yoga i skolen. Jeg skal samarbeide med lærere som er positive til å lære og teste ut yogateknikker på egne elever. Med glede og forventing ser jeg for meg noen måneder med samhørighet, teamwork og positiv energi.

Jeg vil ta med meg alle opplevelsene inn i bokskrivingen, både de med positive og de med negative etiketter.  Jeg vil la dem blande seg til alle regnbuens farger. Jeg vil la fargene komme ut i form av ord, som blir til en gave for fremtidens voksne. Jeg vil ramme inn ordene i bokform som våre stjernebarn vil forstå. Jeg vil være en stemme for forandring i skolens firkantede rammer. Jeg ER barnas stemme.