Livets mange ansikter

 

I dag, hvor det er et strålende vær i nord-Norge, og FB er full av fantastiske naturbilder, publiserer jeg dette 😉

Jeg leste et innlegg her om dagen på facebook, om hvordan mennesker med kroniske sykdommer, blir sett på som unnasluntrere, fordi de poster bilder av gode dager på FB. Overskriften var noe slikt som: ”hun klarer å gå tur på fjellet, men jobbe klarer hun ikke”.

Det fikk meg til å kjenne litt ekstra på hva jeg selv legger ut om mitt liv og det er IKKE av dårlige dager. Det blir mange yoga – og turbilder, og gjennom dem fremstiller jeg meg kanskje som en over gjennomsnittet sprek dame, noe som en stor del av meg ønsker å være, men som jeg ikke alltid er.

Et liv med en kronisk sykdom som Bekhterev, krever en god del av en selv. Jeg må trene mye for å holde kroppen sterk og smidig, samtidig som at det må være balanse mellom trening, restitusjon, mat, jobb og hva dagliglivet med hus og hjem krever. En balansegang, som daglig morgenyoga mellom 05:00-07:00, samt gåturer i naturen, hjelper meg å finne.

Noen ganger glemmer jeg alt som heter balanse, som da igjen kan føre til et smertehelvete, slik som denne helga.

Etter et besøk hos manuellterapeut på torsdag, trosset jeg alt av kroppens varsellamper, og dro på trening på kvelden. Jeg ønsket den treningen så sterkt, at jeg lukket øynene for alle signalene om at jeg burde ta det med ro. Trening ble det og jeg gav alt, 100% og litt til.

Fredagen sto jeg som vanlig opp klokken 05:00, kroppen var sår, men ikke verre enn at jeg klarte å fullføre en planlagt yogaserie, samt gå tur med Bella. Varsellampene lyste ennå, du MÅ roe ned. På ettermiddagen slo betennelsene til i fulle flammer, og nå hadde jeg ikke annet valg en å holde meg på sofaen. Smertene rundt bekken, hofter og illosakralledd var så ille at krykker og smertestillende måtte frem.

Lørdagen økte alt i intensitet og med det kom tårene også, samt tusen tanker, slik som; hvorfor lærer jeg aldri.

Søndagen er kommet og betennelsene er på retur. Humøret er også stigende her jeg sitter og skriver, men samtidig føles det rart å dele av denne siden av hverdagen. Så hvorfor gjør jeg det da?

Jeg ønsker som sakt å vise at jeg har flere ansikter, enn de jeg viser gjennom akroyoga- og turbilder. Jeg ønsker å bryte et tabu ved å dele av mine dårlige dager, for kanskje ved nettopp å dele, kan andre kjenne seg igjen og føle seg bedre. Livet er ikke alltid lykkebilder på sosiale medier.

Jeg ønsker også å få hull på myten om at du må ha en ”perfekt” kropp for å kunne gjøre yoga. Jeg er yogalærer med en kropp som har kroniske plager, hvor yogaen på en helg som denne, består mye av dyp pust, mens på gode dager kan det være avanserte fysiske yogaøvelser.  Jeg ønsker å vise at livet mitt har ulike kvaliteter og at det er greit.

For hva er et godt liv?

For meg er et godt liv, et liv hvor alle fasetter får være til stede, glede og latter, smerter og tårer, aktivitet og ro, tilstedeværelse i alt som er.  Vi har alle et valg i hvordan vi møter livets karusell, for hvordan kan oppturer finnes uten nedturer.  For meg er det alle fasettene, som gjør meg til meg, og som gjør at jeg lever ut mitt potensiale.

Jeg har nå latt deg titte inn gjennom min dør til smerte, døren er på tur å lukkes og har skapt dette blogginnlegget. Lukker en dør seg, åpnes det alltid en ny.

 

Første gang publisert 24.09.2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close