Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, lærte jeg av min mor da jeg var liten. Aldri hadde jeg vel den gang tenkt at det kunne komme noe godt ut av en kronisk sykdom, men det har det. Denne uka har jeg vinterferie og storkoser meg på hytta i Håfjellet. Nyter naturen, familie og gode venner, vel vitende om at Infovest forlag også har vinterferie. Vel vitende om at jeg og forlaget har skrevet kontrakt og vel vitende om at Infovest forlag skal hjelpe meg med fortsettelsen og starten på min store drøm! Fortsettelsen på en lærerdrøm som ikke ble som jeg ønsket, og starten på en ny retning i den gamle drømmen. Om få uker gir jeg ut min første bok, som skal gi barn gode verktøy gjennom Yoga i barnehagen.
Allerede som ungdom hadde jeg et sterkt ønske om å bli lærer. Min egen lærer fra barneskolen, Magnar, var og er et stort forbilde, som har lært meg mange gode verdier i livet. Bærekraftige verdier som medmenneskelighet, samhold, ta vare på naturen og ikke minst, være glad i seg selv. Lærerdrømmen lot vente på seg, med stryk i matematikk på gymnaset og et par fantastiske barn i ung alder, ble det i flere år kun vikartimer i skole og barnehage. Men i en alder av 28 år tok jeg mot til meg og startet på voksenopplæring, for å forbedre norskfaget og ta opp matematikken. Jeg havnet i en helt ny verden, hvor tidligere oppfatninger av meg selv ble gjort til skamme. Jeg kjente at jeg elsket å ta inn ny lærdom og avsluttet året med toppkarakterer. Selvtilliten var på plass og lærerhøgskolen i Tromsø ble neste valg på veien. Desentralisert slik at jeg kunne være hjemme med barna i hverdagen. Det var en fantastisk tid, på mange måter. Skolearbeid ble gjort mens egne barn var på skolen, med innslag av en tur i naturen før lunsj. Men allerede her hadde jeg perioder med store fysiske smerter i kroppen. Smerter som jeg hadde hatt i en viss grad siden barndommen, men som nå økte i styrke og hyppighet. Jeg fikk beskjed av fagfolk om at dette var smerter som kom fra en medfødt feil i korsryggen og som jeg bare måtte leve med. Noe som jeg gjorde til min sannhet. Jeg fullførte lærerskolen og startet å jobbe ved Ballangen barne- og ungdomsskole. Glad og fornøyd over å ha nådd målet mitt, gikk jeg på med krom hals og godt mot. I starten var kreativiteten på topp og jeg stortrivdes i min nye jobb. Gleden av å jobbe med barn klarte i stor grad å overskygge smertene, selv om jeg til tider var så dårlig at jeg hadde problemer med å gå.
Så kom yogaen inn i mitt liv og gjorde livet enda lysere. Yogaen hjalp kroppen min til å bli smidigere, gav meg smertelindring og gjorde meg mentalt sterkere. Jeg hadde funnet meg et verktøy som hjalp meg å legge bak sannheten, om at smertene må du bare leve med. Det var nå fagpersonenes sannhet og ikke min.
Jeg tok toårig yogalæreutdanning ved siden av jobben og brakte yogaen inn i skolen. Solhilsener i kroppsøvingsfaget, pusteteknikker i ulike situasjoner og yogaøvelser både inn og ute. Jeg oppdaget fort at barna verdsatte yogaen og mange barn ønsket mer. Men jeg oppdaget også at skoleverket ikke var helt det jeg hadde drømt om. Tidmonsteret gjorde seg gjeldende hver dag, kreativiteten ble spist opp av skjemavelde og dokumenteringskrav, og systemet tvang meg til å ta avgjørelser som fikk sjela mi til å vrenge seg. Systemet og ressursmangel satte ongene i bås, alle skulle passe inn i samme boksen, og jeg var en av de som skulle sørge for at de passet inn…..
Jeg kompenserte med å gå ned til 80% lærerstilling og jobbet 20% som yogalærer. På yogamatta kunne jeg møte mennesker på premisser som gav gjenklang i meg og som gav gjenkjennelse i øynene til mine elever.
Tiden gikk og jeg kjempet. Kjempet mellom mange fantastiske øyeblikk med unike barn og skolesystemmonsteret. Smertene kom igjen hyppigere og sterkere enn noen gang, og jeg ble sykemeldt i lange perioder. Dårlig samvittighet fikk jeg på kjøpet. Dårlig samvittighet når jeg var borte fra jobb og dårlig samvittighet for å ikke strekke til når jeg var på jobb. Så ble jeg kastet inn i helsesystemet og etter runde på runde med undersøkelser, fikk jeg en januardag diagnosen Bekhtrev. En sykdom med sterke meninger. Du skal ikke være i skolen, sa Bekhtreven. Men jeg vil, sa jeg og fortsatte å kjempe. Prøvde det meste av tilrettelegginger på jobb, ulike prosenter og arbeidsoppgaver…..til ingen nytte. Bekhtreven sa; du trenger ro og hvile. Kroppen er utslitt og trenger tid til å bygge seg opp. Jeg lyttet og gav etter.
I juni er det to år siden jeg sa opp min stilling ved Ballangen barne- og ungdomsskole. Prosessen og sorgen var stor. En stor del av identiteten min ble borte og jeg måtte starte med en del blanke ark. Blanke ark som etter vært ble fylt med yogaeventyr. Yogaeventyr som først ble delt med barn i yogaklasser og barnehager, men som så ble satt sammen til en bok. 8 yogaelever ble modeller, hvor min datter Martine, tok bildene. Solhaugen VGs stilte med gratis studio og alt la seg til rette. På tross av fysiske utfordringer, følte jeg at livet var i flyt og at jeg endelig lyttet til kroppen min. Den indre stemmen støttet meg hele veien og sa, denne boken skal gis ut. Høsten 2016 kom, og samtidig som kroppen ble bedre begynte jeg å bli utålmodig. Nå må jeg sende manus til forlag snart, sa jeg stadig til meg selv. Den indre stemmen var uenig; du må vente til nyåret, sa den. Jeg tok frem tålmodigheten og ventet. I jula fikk jeg tips om et forlag og 2. januar 2017 ringte jeg Infovest forlag. Jeg kom rett til daglig leder, som først føltes litt lunken til manuset mitt. Etter vært i samtalen snudde han om og ba meg sende inn samme dag, med beskjed om å ikke forvente svar før om en uke eller to. Dagen etter kom en e-post med; dette ser lovende ut, og siden har vi spilt på samme lag. I løpet av neste uke er forslag til design klar og finpussingen kan starte. Så…produksjon av drømmen.
Jeg er så glad og stolt over at jeg lyttet. Det er jo nettopp å virkelig lytte til seg selv, som for meg er hovedessensen i yoga. Gjennom å lytte til smerten, i stedet for å kjempe i mot, dukket det opp nye sider i meg. Kreative sider som fikk nytt spillerom og som kom frem i en bok. Som ble et møtepunkt mellom pedagogen Tove og yogalæreren Tove. Et møte mellom sjel og kunnskap, og ikke minst en gave fra sykdommen min. Så takk Bekhtrew og takk yoga. Takk for at dere er der og viser meg vei, slik at jeg kan leve ut drømmene mine.
Første gang publisert 02.03.2017