Eventyrreisen, yoga for barn

Lansering av Eventyrreisen, Yoga for barn

I dag er altså dagen her! Dagen for lansering ev egen bok; Eventyrreisen, Yoga for barn og ironisk nok er jeg på tur ut av landet. I kveld er jeg ankommet Gardemoen, og i morgen reiser jeg videre på behandlingsreise for revmatikere, til Igalo, Montenegro. Bekhtreven viste meg vei til kreativiteten gjennom bokskriving, og universet ville det altså slik, at bekhtreven tar meg ut av landet på lanseringsdagen. Alt er som det skal være, tenker jeg.

Den siste tiden har vært en tid for ettertanke. Å skape boken har vært en reise i både ytre og indre landskap. En indre reise hvor kreativitet og kunnskap har fått leke seg ned på papiret.

En eventyrreise i lag med barneyogaklasser, hvor innholdet i boken har blitt testet ut, og hvor barna har vært mine læremestre. En reise hvor tvil på meg selv om egen kunnskap og ferdigheter har blitt overskygget av den klare, indre røsten, om at alt er tilrettelagt, boka skal på trykk. Så hva er denne indre røsten? For meg er det den stemmen som alltid vet hva som er best for meg. Det er som en indre visdom, en intuisjon, som kan være vanskelig å forklare med ord. Det er den stemmen som blir tydeligere for meg gjennom å praktisere yoga og være i naturen. Yoga betyr forening, forening av sjel, kropp og sinn. Forening av alle deler i meg. Når delene av meg er i balanse, er det lettere å stå stødig i egen kraft, uansett hva livet bringer.

Jeg fikk et spørsmål en gang fra en dame fra det Læstadianske miljøet i Ballangen. Hun hadde sterke meninger om at jeg hadde gjort stor urett, ved å ha yoga på skolen. Hun mente at yoga truet barnas religiøse bakgrunn. Hun sa at yoga var en åndelig praksis, som ikke skulle utøves på skolen. Jeg er enig, sa jeg, at yoga er en åndelig praksis, men ikke enig i at den ikke kan utføres av alle, uansett religiøsitet. For hva er åndelig? Det første vi gjør når vi kommer til verden er å ånde inn, det siste vi gjør er å ånde ut. Så vi kan vel si at åndelighet har en link til pusten. For meg er å være åndelig å vende fokus innover i seg selv, bruke pusten til å lande, kjenne etter i seg og til sin indre stemme. Damen svarte, at hvis jeg lytter for mye til meg selv, så glemmer jeg Jesus. Et svar som jeg funderte på utover kvelden. Dagen etter var jeg sammen med noen andre damer, og yoga i skolen kom på nytt opp som et diskusjonsemne. Når jeg på nytt gav min definisjon av åndelighet, svarte en av disse damene; er vi ikke nok egoistiske som vi er?

Dette svaret gav meg en aha-opplevelse. Nå skjønte jeg mer. Disse damene oppfattet det å lytte til seg selv som det samme som å være egoistisk. Noe som gjorde meg oppmerksom på at jeg bør uttrykke meg klarere. Når jeg snakker om indre stemme, er det ikke egoet jeg snakker om. Den indre stemmen som vet hva som er best for meg, lar ikke mine interesser gå på bekostning av andre. Mens egoet er skravlebøtta, som sitter og spyr ut tanke etter tanke, og har mange forskjellige stemmer og kvaliteter. Det er kritikeren som forteller deg at janteloven regjerer og du skal ikke tro at du er noe. Mens egoet ikke har noe i mot å dømme både deg selv og andre, tilhører den indre stemmen det nøytrale sinnet, den delen av deg som er i balanse både med deg selv og dine omgivelser. Den delen av deg som ikke vil tråkke på andre for å nå egne mål.

Så hva har dette å gjøre med Eventyrreisen, yoga for barn? Jo, i den siste tiden, etter siste korrektur var gjort, og boken var gitt over i forlagets hender, har jeg gått gjennom en dyp, indre prosess. Først viste den seg som en tomhet, hvor kroppen var energiløs og jeg hadde mest lyst å trekke meg tilbake til hytta på fjellet. Være for meg selv og få tid til å kjenne etter. Jeg har kjent på usikkerhet, hvor den indre kritikeren ville ha stor plass og til stadighet dømte boka nord og ned. Kritikeren har også bombardert meg med spørsmål rundt akkurat dette om yoga i forhold til religion. Hvorfor mener noen at det ene utelukker det andre? Hvorfor kan man ikke bruke pust, kropp og meditasjon uansett tro? Alt har ikke helt landet ennå, men jeg tror at mye av dette skyldes rett og slett uvitenhet og myter om hva yoga er.

Jeg har helt klart for meg min intensjon med Eventyrreisen, en intensjon som har vært sterk også under hele skriveprosessen.

Jeg ønsker å dele yogiske verktøy med alle barn som måtte ønske å ta i mot, uansett religion eller livssyn. Jeg ønsker at alle barn skal ha mulighet til å lære seg å kjenne sin egen pust, vite om hvordan den kan brukes for å mestre alle livets sider. Pusten vår ER virkelig en gullgruve, som alt for mange har glemt å bruke, og i dagens hurtiggående samfunn er nettopp det å kjenne egen pust, kanskje viktigere enn noen gang. J

eg ønsker gjennom yogaeventyrene å gi barn bevissthet om egen kropp, gi dem mestring uten konkurranseaspekt og gi dem tillatelse til å være tilstede i seg selv, uten ytre stimuli.

Jeg ønsker gjennom avspenning å gi barna rom for å bare ligge helt, helt stille. Kjenne etter i seg selv hvordan kropp og sinn responderer på ro, og gi dem kunnskapen om at den indre roen kan de alltid finne tilbake til, uansett tid og sted.

Jeg vil gjennom meditasjonene vise barna at veiene til tilstedeværelse er mange. Den kan finnes gjennom total stillhet eller bevegelse og musikk.

Jeg ønsker gjennom yoga, å vise barn, at de er unike og fantastiske akkurat som de er, og at ALLE bør tro at de er noe. Vi har alle vår spesielle unike plass her i verden, vi har alle unike kvaliteter, en kunnskap barn bør ha med seg fra starten av. Jeg håper av hele mitt hjerte at Eventyrreisen, Yoga for barn, vil hjelpe mange barn til å forstå nettopp dette.

Første gang publisert 22.05.2017