Hei verden, det er Tove Iren Kvanmo som skriver. I dag har jeg bestemt meg for å begynne å blogge. Jeg føler jeg trenger å skrive for å få luftet mine tanker og delt mine erfaringer. Sitter her hjemme og funderer over hvilke vendinger livet har tatt det siste året, siden jeg sluttet som lærer på Ballangen barne- og ungdomsskole og satset på en jobb som yogalærer. Skolesystemet kvalte meg, litt etter litt, til kroppen ble syk og overskygget gleden med å jobbe med barn. Savnet av de glade, livlige, ekte barnefjesene har vært stor. Savnet etter de små øyeblikkene hvor tiden sto stille og mestringsfølelsen mellom barna og meg var god. Når øynene våre tindret mot hverandre i samhørighet og glede.
Men så husker jeg apekatten Tore. Han som alltid var høyt og lavt, og sjelden hadde rumpa plassert på stolen. Han som vi konstant måtte omlære for at han skulle motstå alle sine impulser. Han som vi, uten å gi noen verktøy, lærte at det er naturlig å sitte stille på en stol, i time etter time.
Så var det lesehesten Ingrid, hun som helst ville sitte med nesa i ei bok hele skoledagen. Hun som slukte all boklig lærdom og aldri ble mett. Hun som til en hver tid var på plassen sin og gjorde alt hun ble fortalt. Hun som alltid fikk skryt, for hun var jo så flink.
Jeg husker dovendyret Kjell. Han som brukte lang tid på alt han gjorde. Han som så vidt fikk på seg klærne før friminuttet var over. Han som stadig fikk høre: ”du må skynde deg Kjell, klokka går”. Han som ble lei seg når timen var gått, for at han alltid var kommet kortere i boka enn de andre. Han som vi gav mindre oppgaver, men som allikevel var lei seg, for at han ikke passet inn.
For ikke å snakke om reven Elise, som begynte å kjede seg etter en måned i første klasse. Alt hun skulle lære kunne hun fra før, og hun pløyde seg gjennom alle ekstraoppgaver. Hun som vi ikke hadde tid og ressurser til å gi nok utfordringer.
Jeg husker stilleslangen Rita, hun som var uten ord i klasserommet og som helst ville smyge seg i inn i et lite hull og gjemme seg for verden. Hun som hadde redde øyne og ikke klarte å spise matpakken sin. Hun som vi ikke ivaretok nok, for hun satt tross alt på plassen sin, uten å forstyrre.
Så husker jeg fremmedfuglen Ali. Han som kom dumpende inn en vakker torsdag, med et annet språk og annen kultur. Han som brukte muskler når han ikke kunne språk og bar på alle sin traumer og spøkelser fra fortiden. Han som alltid mistet sine hjelpetimer for at noen av oss var syke, og det manglet ressurser til vikar.
Alle disse vakre sjelene: apen, hesten, dovendyret, reven, slangen og fuglen, skulle vi lære å galoppere, i samklang med de høye herrers krav. Jeg kan ikke galoppere, tenkte apen. Verden går for fort for meg, tenkte dovendyret. Hva er vitsen med galopp, når det er raskere å gå rett på sak, tenkte reven. Jeg trives best i stillhet og ro, tenkte slangen. Jeg vil lære å fly, tenkte fuglen, mens hesten galopperte fornøyd og hoppet over alle hindre.
Jeg ønsker meg en skole hvor yoga er en naturlig del av skolehverdagen og hvor barna gjennom yogaen får verktøy som fremhever deres kvaliteter og hjelper dem til mestring. Så hvorfor yoga i skolen? Jo, fordi:
Pust og pusteøvelser for ulike utfordringer er en sentral del i yoga. Pusten bærer vi og barna alltid med oss, og lærdommen om den trenger å løftes frem, slik at barna kan finne støtte og ro, i en ellers kaotisk verden. Små pustepauser i skolehverdagen øker rent fysisk oksygenopptaket og stimulerer nervesystemet, som igjen øker konsentrasjon og læringsevne, eliminerer stress og gir mer energi.
Yogaøvelsene styrker og utvikler både grov- og finmotorikk, gir kroppsbevissthet, både for egne og andres kropper, uten å være konkurransepreget. Barna utvikler også balanse og fleksibilitet. Alt dette igjen, øker selvtilliten og gir mestringsfølelse, noe som igjen utvikler fysisk og mental styrke.
Yoga fremmer empati og tålmodighet og jeg sier det igjen: yoga er IKKE konkurransepreget, noe som er ekstremt viktig i et samfunn hvor alt og alle skal veies og måles opp mot hverandre. Når konkurransepreget blir borte utvikler barna lettere samhold og evnen til å fokusere og lytte, både til seg selv og andre, noe som igjen øker sosial kompetanse.
Det finnes yogaøvelser/teknikker for alt og alle. Yogaøvelser for jording. Yogaøvelser for integrering. Yogaøvelser for fokus og konsentrasjon. Yogaøvelser for mestring. Yogaøvelser for traumer og vonde følelser. Yogaøvelser for sinnemestring. Listen er uendelig lang, med forskning og erfaringer som støtter opp.
Jeg har gjort yoga med apekatter, som etter dyp pust og gode jordingsøvelser, har landet ned i lang hvile og funnet fullstendig ro i seg selv.
Jeg har gjort yoga med lesehester, som gjennom yogaeventyr oppdaget at under hodet, har de en kropp som faktisk også kan brukes til noe.
Jeg har gjort yoga med dovendyr, som i yogasamspill med andre oppdaget at samarbeid og ulike kvaliteter er gull verd, og at verden ikke trenger å handle om konkurranse.
Jeg har gjort yoga med rever, som gjennom meditasjon oppdaget at de ikke bare kunne finne svar rundt seg, men også i seg selv.
Jeg har gjort yoga med slanger, som fant ro i sin stillhet og sang mantrasanger av hjertens lyst.
Jeg har gjort yoga med fugler, som gjennom hermeleken fant ut at det finnes mange former for språk og at yogaverktøy og pust kan trylle bort vonde følelser og fortidens spøkelser.
Så hvorfor ikke la ape være ape, hest være hest, dovendyr være dovendyr, rev være rev, slange være slange og fugl være fugl?
Første gang publisert 10.desember 2016